Kristoffer Svartbekken mista sitt hau

Onsdag 27. april 2022: KRISTOFFER SVARTBEKKEN MISTA SITT HAU (Sang nr 236 på 236 dager)

25. februar 1876 ble Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen halshugget på Stormyra i Løten kommune. Dette er både Norges siste halshugging og henrettelse for gjerning begått i fredstid.
Det måtte bli en sang!

Ha, ha, Harald forteller:

 

Gitar og sang rett i telefonen min …

 

 

 

KRISTOFFER SVARTBEKKEN MISTA SITT HAU

 

I 1875 va an Even på tur

Med hest og slede og glitrende ur

Det sto en main der som villa sitt på

Det fikk’en – sånn kan det gå

 

Kristoffer brukt øksa og rana og drept

Det va uten tvil et svært dårlig konsept

Kristoffer Svartbekken mista sitt hau

Fordi han slo Even dau

 

For Lensmainn tok jakta og fant ‘n te slutt

Det va itj no tvil om at loven va brutt

Det siste hodet i Norge ble tatt

Da Kristoffers hode datt ei natt

Kristoffer Svartbekken mista sitt hau

Fordi han slo Even dau

 

Hvis du e snill, lar folk gjør som dem vil

Si ka du syns, men itj vær for vill

Prøv å itj mist hodet – det e kjekt å ha

Kjekt å ha hvis du ska vær glad

Kristoffer Svartbekken mista sitt hau

Fordi han slo Even dau

 

 

Fra Wikipedia:

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen

https://digitaltmuseum.no/011085442781/den-siste-halshuggingen

 

  1. februar 1876 ble Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen halshugget på Stormyra i Løten kommune. Dette er både Norges siste halshugging og henrettelse for gjerning begått i fredstid. Drapet Det var i forbindelse med Grundsetmart¿n i Elverum at Svartbækken den 27. februar 1875 fikk hesteskyss med Even Nilsen Dæhlien. Turen endte med at Svartbekken ranet og påførte Dæhlien fryktelige og dødelige hodeskader med sin øks.

 

 

Kristoffer mistet hodet

Drapet

Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen. På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unnlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre. Lensmannen kom imidlertid senere frem til at Dælien var blitt myrdet et annet sted, for noen menn hadde i løpet av natten støtt på en mann som førte Dæhlins hest og slede langs Kongeveien. Det hadde imidlertid vært for mørkt til at de kunne gi noen detaljert beskrivelse av mannen, annet enn at han var eldre og hadde fippskjegg. De så ikke Dæhlins lik liggende i sleden. Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet.

Arrestasjonen

Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti-tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.» Politimennene ante at de nærmet seg en oppklaring på mordet, og ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte. Lensmannen skuet en høy og bredskuldret, om enn foroverbøyd, gammel mann med et stygt oppsyn. Lensmannen gikk straks bort, grep tak i mannen og forkynte at han var arrestert.

Etteforskningen

I arresten ble mannen kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige. Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.

Rettsaken

Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Han tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at «Svartbækken» måtte idømmes dødsstraff. Noen dager før denne henrettelsen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.

Henrettelsen

Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Grindalen fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken. Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. Skarpretter Theodor Larsen hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var tilstede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiket. Den samme graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdens port, og den billige kisten med liket ble derfor heist over muren, før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene.

Andre ugjerninger

Svartbækken er også blitt koblet opp mot drapet av ei kvinne på Dovre og forsvinningen av en engelskmann fra sundstedet ved Grindalen der Svartbækken skal ha ferget mannen over Glomma. Til sammen tilbrakte Svartbækken 41 år i fengsel. Det var på veien hjem fra «Slaveriet i Trondheim» at han angivelig skal ha drept ei kvinne på Dovre.